Etter å ha brukt både bil, buss, ferje, flybuss og fly for å komme meg til Oslo på torsdag, kom eg meg endelig tilbake på jobb.
For tiden henger eg nemlig rundt i Irland på min egen lille vikingtokt, og viser frem det fineste av det fine av Irland til 40 norske turister hver uke. Selvfølgelig faller Irland i smak hos liten og stor – akkurat som Lano. Men hva er ikke å like med Irland for norske turister? Irland er grønnere enn jegeren selv i ”Se min kjole”, og ikke minst så bruker irene favoritt grønnsaken til nordmenn, potet, til alle måltider. Denne poteten kommer selvfølgelig i alle varianter. Selv har eg vært vitne til en tallerken med Pommes Frites, glasert i den typiske norsk - kinesiske retten Chicken Sweet and Sour. Til og med eg lurte litt på den kombinasjonen, og det tror eg Fedon og hadde gjort.
Ellers kryr jo Irland av sauer, både turister og de på jordene, og det ser ut til at alle virkelig nyter livet både i regn, vind og strålende sol.
I dag presterte eg, selvfølgelig uten å tenke, og komme med en kommentar eg ikke skal prøve meg på igjen. Det har seg slik at det står et stort kors i et gammelt klosterområde som me besøker, og legenden sier at til mer en person klarer å ta rundt dette korset, til større er din kristne tro. Da ingen turte å komme frem å prøve, datt det selvfølgelig ut av meg ”Det er ingen som tør å prøve nei?”, en person lo (ikke meg), og resten så litt skremt ut. Det er ikke alt som passer seg å si fremfor 35 norske turister med en gjennomsnittsalder på 60. Men for all del, eg må jo lære noe hver dag, og i dag lærte eg at eg ikke skal si det igjen. Herlighet, hvor enkelt det er å lære noe nytt når du er meg. Høhø.
Heldigvis har eg en helt, til tider skremmende, merkelig guide latter, noe som gjør at de fleste ler med meg, eventuelt av meg når eg sier noe dumt.
I morgen skal eg på vikingferd inn til Dublin, byen hvor Guinness blir produsert og som de norske vikingene grunnla i 841 (Dublin altså, ikke Guinness), og vise hovedstaden fra sin beste side. La oss satse på at paraplyen min, som faktisk har tatt med meg helt fra Island (for en fantastisk smart idé, for Irland har jo ingen paraplyer), ikke trenger å bli brukt. :)
lørdag, mai 23, 2009
søndag, mai 17, 2009
Syttende mai
Det finnes vel ingenting mer naturlig enn å starte en blogg på selveste nasjonaldagen, og ønske alle Norges beboere, gratulere med dagen! Eg er nå i Norge, ser mot solen, nyter utsikten på de norske fjell, den flotte Etne fjorden og alle smilene ansikter kledd i nasjonaldrakten med en is (eventuelt flagg) i hånda. Syttende mai er definitivt en av favoritt dagene mine i løpet av et år. Det er lyd, feiring, norske flagg som veiver i vinden, hånden på hjarta når nasjonalsangen synges, lek og moro, 17 is på en dag, lapskaus og ikke minst møte mange kjente og kjære. Ankomst som turist til Norge denne dagen må være fantastisk! I alle fall hvis vi er så heldige at sola kommer med en visitt, og bjørka får en enda finere grønnfarge enn vanlig.
Vi er kledd i nasjonaldrakten i dag. Om det er bunad, (hopp)dress eller vårkjole, lyser gleden over å bo i et av verdens beste land i våre ansikter. Spesielt ser jeg det på ”den eldre generasjon” som bærer minner jeg forhåpentligvis aldri kommer til å få, fra den perioden der vakre Norge ikke kunne feires, og grunnloven vår ikke stod like sterkt. Med stor respekt og stolthet denne dagen bærer eg det norske flagget med ære, med Max Manus filmen friskt i minnet.
Til tross for at Jeg bærer det norske flagget hver dag på jobb, er det noe spesielt akkurat i dag. Det norske flagget, tegnet av vår kjære Herr Meltzer i 1821, representerer unionene med våre kjære naboer, Danmark og Sverige. Men det viser også til at Norge i 1814 ble en egen stat, med demokrati og vår egen grunnlov. Jeg kan tenke meg at det var stort å se det norske flagget uten splitt og unionsmerke ble heist for første gang i 1905. Flagget mitt er i dag strøket, Rogalands bunaden er på, og mitt takknemlige smil for at Norge faktisk er et land i verdensklassen, både når det gjelder velferd og natur, faller naturlig på plass.
Ja, vi elsker å synge Norges sanger. Spesielt Ja, vi elsker dette landet, som har blitt sunget så mye at vi helt har glemt Sønner af Norge som er vår offisielle nasjonalsang. Bjørnsons flotte vers og strofer, der Sverre taler Roma midt imot, har i alle fall ikke talt Norges befolkning midt imot. Korpsene spiller opp til sang og Buekorpset i Bergen trommer. Jeg vett at Buekorpset er til misnøye hos mange. Jeg har selv vært vitne til en flott mann med ropert, springe etter Buekorpset i Bergens smale gater ved Hanens gaulende rop klokken seks om morgenen, for å fortelle om akkurat denne misnøyen. Men i dag syns jeg de skal få lov til å tromme så trommestikkene fyker, mens Russen roper friheten velkommen. Det er jo syttende mai!
Alle som kjenner meg, vet at jeg er en stor entusiast for feiringer som jul, påske, bursdager og andre hyllende dager. Men det som gjør at syttende mai er en av favorittene, er nok det faktumet at det betyr vår. Det er grønt, det er glade og ville kyr på nabojordene, nyfødte dyr av alle arter, fugler som lærer å fly og kvitre, utepils, lyse kvelder med skyggelagde fjell, forelskede smil – glade smil, brente koteletter, sommeridyllen nærmer seg med telt og luft under vingene, og sist men ikke minst løvetannen. Gult er og blir kult, folkens. Jeg husker den dag i dag min ekstremt store fascinasjon over løvetann, og min store forargelse når jeg måtte gå langs skoleveggen å røske og rive bort løvetannen for å gjøre det pent til syttende mai feiring. Først er den gul, og så kan du blåse på den så den reiser av gårde til fjerne steder med vinden. Jeg kunne til og med legge stilkene i vann, for så å se at det ble til nydelige kruseduller jeg helst ville feste både på klær og i håret. Det er nok og grunnen til noen av det mange flekkene som kom på mine hvite klær som aldri gikk bort i vask, til tross for store mengder med Blenda Hvitt.
Salutten er i dag avfyrt, dagen blir feiret, toget er gått og sangene blir sunget. Bjørkekvister blir tørket i sola, mens solo isen blir spist når hesteskoen kastes og pilene treffer blink. Talene er ferdigtalt, og det gjenstår nå bare å huske denne dagen resten av året. Huske å hedre og respektere de som har elsket Norge så høyt at vi i dag har et fritt land.
Håper alle har hatt en flott nasjonaldag, både i lufta, i toget, på jobb og alle andre fine plasser.
Gratulerer med dagen, Norge, og tre ganger HURRA, HURRA, HURRA!
Vi er kledd i nasjonaldrakten i dag. Om det er bunad, (hopp)dress eller vårkjole, lyser gleden over å bo i et av verdens beste land i våre ansikter. Spesielt ser jeg det på ”den eldre generasjon” som bærer minner jeg forhåpentligvis aldri kommer til å få, fra den perioden der vakre Norge ikke kunne feires, og grunnloven vår ikke stod like sterkt. Med stor respekt og stolthet denne dagen bærer eg det norske flagget med ære, med Max Manus filmen friskt i minnet.
Til tross for at Jeg bærer det norske flagget hver dag på jobb, er det noe spesielt akkurat i dag. Det norske flagget, tegnet av vår kjære Herr Meltzer i 1821, representerer unionene med våre kjære naboer, Danmark og Sverige. Men det viser også til at Norge i 1814 ble en egen stat, med demokrati og vår egen grunnlov. Jeg kan tenke meg at det var stort å se det norske flagget uten splitt og unionsmerke ble heist for første gang i 1905. Flagget mitt er i dag strøket, Rogalands bunaden er på, og mitt takknemlige smil for at Norge faktisk er et land i verdensklassen, både når det gjelder velferd og natur, faller naturlig på plass.
Ja, vi elsker å synge Norges sanger. Spesielt Ja, vi elsker dette landet, som har blitt sunget så mye at vi helt har glemt Sønner af Norge som er vår offisielle nasjonalsang. Bjørnsons flotte vers og strofer, der Sverre taler Roma midt imot, har i alle fall ikke talt Norges befolkning midt imot. Korpsene spiller opp til sang og Buekorpset i Bergen trommer. Jeg vett at Buekorpset er til misnøye hos mange. Jeg har selv vært vitne til en flott mann med ropert, springe etter Buekorpset i Bergens smale gater ved Hanens gaulende rop klokken seks om morgenen, for å fortelle om akkurat denne misnøyen. Men i dag syns jeg de skal få lov til å tromme så trommestikkene fyker, mens Russen roper friheten velkommen. Det er jo syttende mai!
Alle som kjenner meg, vet at jeg er en stor entusiast for feiringer som jul, påske, bursdager og andre hyllende dager. Men det som gjør at syttende mai er en av favorittene, er nok det faktumet at det betyr vår. Det er grønt, det er glade og ville kyr på nabojordene, nyfødte dyr av alle arter, fugler som lærer å fly og kvitre, utepils, lyse kvelder med skyggelagde fjell, forelskede smil – glade smil, brente koteletter, sommeridyllen nærmer seg med telt og luft under vingene, og sist men ikke minst løvetannen. Gult er og blir kult, folkens. Jeg husker den dag i dag min ekstremt store fascinasjon over løvetann, og min store forargelse når jeg måtte gå langs skoleveggen å røske og rive bort løvetannen for å gjøre det pent til syttende mai feiring. Først er den gul, og så kan du blåse på den så den reiser av gårde til fjerne steder med vinden. Jeg kunne til og med legge stilkene i vann, for så å se at det ble til nydelige kruseduller jeg helst ville feste både på klær og i håret. Det er nok og grunnen til noen av det mange flekkene som kom på mine hvite klær som aldri gikk bort i vask, til tross for store mengder med Blenda Hvitt.
Salutten er i dag avfyrt, dagen blir feiret, toget er gått og sangene blir sunget. Bjørkekvister blir tørket i sola, mens solo isen blir spist når hesteskoen kastes og pilene treffer blink. Talene er ferdigtalt, og det gjenstår nå bare å huske denne dagen resten av året. Huske å hedre og respektere de som har elsket Norge så høyt at vi i dag har et fritt land.
Håper alle har hatt en flott nasjonaldag, både i lufta, i toget, på jobb og alle andre fine plasser.
Gratulerer med dagen, Norge, og tre ganger HURRA, HURRA, HURRA!
Abonner på:
Innlegg (Atom)