Det er en hel uke siden de fleste studentene ved Norsk Hotellhøgskole reiste på tidenes harrytur på danskebåten. Jeg velger å tro at dette var den enkleste måten å vise til Danmark at vi har savnet dem etter vårt ufrivillige unionsbytte i 1814 til Sverige. Jeg finner i alle fall ingen annen grunn til at NHS, som har så høy champagneføring på Nåløyet, skal velge en så harry skoletur.
Men uansett, det så ut til å være en stor suksess med nok drama, full, latter, gode minner og annet fanteri som må finne sted på en tur-retur partytur til Danmark med båt. Cruiseturen, som vi så fint kaller det, hadde nok fortjent et langt blogginnlegg i detaljer om vår elegante måte å feire det nye året på (det var nemlig et nyttårscruise), men det er ikke alt som bør bli foreviget i ord. Det holder lenge med bilder, og heldigvis for noen er jeg ikke personen som driter ut andre (hahaha), og heller ikke personen som klarer å dra frem kameraet før mye av det som burde bli foreviget er over og glemt grunnet billig båttursprit.
Jeg skal heller nevne noen av øyeblikkene, ikke nødvendigvis høydepunktene, men øyeblikk som er verdt å huske og som passer inn i en blogg. Here it comes:
• Jeg skal faktisk begynne med å nevne at maten var fantastisk god! Dette var det første, og veldig simple øyeblikket som jeg skal nevne, bare så det er sagt. Du skal ikke kjede deg sånn kjempe mye hvis du gidder å lese videre. Så du kan egentlig bare se bort i fra denne lille hyggelige gesten av meg å nevne at danskebåten faktisk kunne diske opp med noe annet enn røde pølser.
• Så kom bølgene. Men heldigvis tilbyr resepsjonen deg å kjøpe noen super fasjonable armbånd som demper reisesyke og annen kvalme. Sjekk ut bildene, jeg synes armbåndene er så kule, at jeg har begynt å gå med dem når jeg skal pynte meg litt ekstra. Gleder meg til å bli gravid, så kan jeg gå med dem nesten hele tiden! Jippi!
Du skal plassere dem tre fingre fra, and I quote, første armrynken på håndleddet. Armbåndene funket, og turen ble for meg uten noe kvalme overhodet, med unntak for litt gulp som kom opp når jeg overhørte en samtale der de ansatte på båten kunne navnet på en reisende. Snakk om å være en rutinert harry person. Men ja, jeg er fullt klar over at det er snakk om 90 % placeboeffekt. Men hva gjør vel det egentlig? Så lenge det funker, og ser like king ut som disse herlighetene jeg fikk på hver arm, gjør det jo ingenting!
• ”Mmmrrr boooi!”. Hvis du var med på denne, skjønner du denne. Vondt i halsen på mandag? Ja.
• Lang-lang-rekke i korridoren med flinke vokalister som sang/skrek Brown Girl In The Ring. Magisk øyeblikk.
• Selvfølgelig hadde båten ballrom, noe som er fantastisk spennende når klokken begynner å nærme seg tre på natten. Etter at noen visse personer, sammen med nok en gang vår gjenganger Frøken Elfunk, hadde allerede blitt kastet ut av ballrommet en gang, oppstår denne samtalen (vakten er dansk, så les hans herlige utsagn på dansk):
Vakt: Nå har jeg sagt det for annen gang!
Elfunk: Ja da, du har sagt det er ingen adgang! Jeg hadde bare rumpa inni!
Vakt: Men du skal ikke ha rumpen din inni der!
Det viser seg at det bare er på nattestid du ikke har lov til å tilbringe tid i ballrommet, for undertegnede og Elfunk tilbrakte nemlig en time i ballrommet dagen etterpå, med musikk og noen kids så dreit på seg under vår ivrige sang og kaste-ball-lek, uten å bli kastet ut av vakten for tredje gang. Jeg vil beklage ovenfor tilfeldige som spaserte utenfor ballrommet, at ballrommet ikke var lydtett. Dette fant vi ikke ut før de siste fem minuttene.
• Tømming av spyposer i etasje fem. Ikkje tømme dem, men hente alle inn på vårt rom.
• Fotoshoot i gangen i ekte harrydrita-stil. Og heldigvis for deg, tar jeg meg selv lite høytidlig, og slenger ut noen av bildene fra shooten. Dumt jeg bare er 160 lange centimeter høy, hvis ikke hadde jeg blitt headhuntet til Victoria Secret for lenge, lenge siden.
• Min kjære lærte seg effekten av islandske shoter, noe som igjen ga oss underholdning på dansegulvet våre siste timer ombord. Takk, Romeo!
• Sist men ikke minst: Komme i land, sette bena på norsk jord og kjenne at du ikke lenger gynger, springe for harde livet bort til Nåløyet for å fortsette festen der. Vi klarer oss faktisk ikke en eneste helg uten Nåløyet. Home sweet home. Jeg vil før jeg avslutter også beklage til alle som kom hjem med rusk og rask i lommene sine, og ikke skjønte hvordan det havnet i dine lommer. Nå vet du det.
Sist men ikke minst så avslutter jeg med noen bilder fra turen. Enjoy, og peace out!
Nei Frank, det er ikke lov med tennissokker i dressko!
Elfunk har tatt de syv obligatoriske årene for å bli sushi kokk, og det smakte deretter. Charlotte disket opp med en særdeles god rødvin, The Katzenjammer Kids stod for underholdningen, og vi har nå funnet en far til Elfunks kommende barn. Vi gleder oss alle.
Dagen var perfekt fra ende til annen, og søndagen startet med frokost i Casa Del Røskvasgaten, speilegg og varme rundstykker, hvorpå Romeo tapte stein-saks-papir, og måtte vaske opp. Selvhøytidlig som han er, stilte han opp i silkemorgenkåpe og oppvaskhansker – perfekt underholdning til oppgaveskrivingen på sofaen. Resten av dagen bestod i mer oppgaveskriving, store doser drittmat fra Kinasjappa nede i streeten, promp.no og annen ekstremt barnslig humor. Den perfekte dagen-derpå, og en perfekt avslutning på helgen.
(Legg merke til Mammutavisen som ligger i bakgrunnen, mange feite bøker som selges illebillig fra i morgen av!) 
Alt på listen er gjennomført, med unntak av at jeg ikke fikk svar når jeg ringte pappa. Food Story serverer en perfekt søndagsbrunsj med godt selskap, og jeg liker den nye søndagstradisjonen. Jeg, som ikke var fyllesyk i forhold til diverse andre rundt bordet, fikk valuta for pengene, og spiste kontinuerlig i tre og en halv time. Så etter noen pannekaker med bacon og sirup, roastbiff, wok, brownie og fruktsalat, gikk turen hjem igjen med mitt nye album godt plantet i hånden. Herlig! 
Nå er det Mr. Bean som står i fokus, og han er jo en tidløs klassiker, spør du meg. 
Du skal plassere dem tre fingre fra, and I quote, første armrynken på håndleddet. Armbåndene funket, og turen ble for meg uten noe kvalme overhodet, med unntak for litt gulp som kom opp når jeg overhørte en samtale der de ansatte på båten kunne navnet på en reisende. Snakk om å være en rutinert harry person. Men ja, jeg er fullt klar over at det er snakk om 90 % placeboeffekt. Men hva gjør vel det egentlig? Så lenge det funker, og ser like king ut som disse herlighetene jeg fikk på hver arm, gjør det jo ingenting! 
Nei Frank, det er ikke lov med tennissokker i dressko!
