Morgentrim.

Starten på dagen i går kunne jeg godt tenkt meg og hatt på film. Jeg kom meg på første bussen som tar meg til Madlakrossen, og en av de sjeldne gangene korresponderte den med den neste bussen som kjører opp til Universitetet. For å kunne rekke den bussen, må jeg springe som en gal ned noen trapper, opp bakken, over veien, opp ny bakke og inn på bussen. Men denne turen skulle absolutt ikke gå for seg uten at jeg klarte å drite meg loddrett ut, eller vent litt, vannrett blir det vel i denne sammenhengen her. Du skjønner, jeg gikk skikkelig på snørra. Jeg var så vilt klar for å rekke den bussen, og jeg stilte meg helt inni døren, for å kunne spurte ut når dørene åpnet seg. Og med god fart ned trappen, klarte jeg ikke å holde meg på beina. Jeg trynet ned de siste to – tre trappetrinnen, og knuste knærne godt i asfalten, før jeg lo skikkelig av meg selv. Hoppet opp igjen, men innså at jeg faktisk ikke så noen ting. Jeg hadde mistet brillene i fallet, og måtte myse rundt overalt etter dem. Jeg husker faktisk hva jeg tenkte akkurat da: ”Det her er jo akkurat som når Harry Potter mister brillene sine i de mest kaotiske scenene i filmene og bøkene!”. Liker at jeg likestiller meg med Harry Potter når han skal redde verden.

Etter funnet av brillene, sprang jeg videre i en kolossal fart, som resulterte i at jeg faktisk kom først av alle som sprang til bussen. Og det med et skikkelig gå-på-tryne-fall! Når jeg sprang siste biten opp til bussen, så jeg at jeg hadde kuttet meg og blodet sprutet (kanskje litt overdrevet det der) fra hånden min. Men vondt gjorde det ikke (tøff vett du!), før jeg kom på skolen. Der fikk jeg vondt i æren min.

Jeg kom inn i forelesningssalen, litt småstressa, og to gutter på rader foran snudde seg og lurte på om jeg rakk bussen i dag. Jaja, klart det, svarte jeg, og fortalte hele greien. Det viste seg jo selvfølgelig at de to hadde fått med seg fallet, min desperate nerdejakt etter brillene og min ekstreme fart videre. Jeg gir ALT for å rekke bussen som du kanskje forstår. Liker jeg å vente på bussen? Nei.

Ønsker meg til bursdagen: GoPro kamera.

Lørdagen som aldri endte.

Jeg vil på forhånd advare mot dårlige formuleringer, skrivefeil og annet vissvass som kommer nedunder. Dette grunnet at jeg mest sannsynlig fortsatt er på stigende rus når jeg lirer av meg de neste avsnittene. Jeg vil også advare mot sterke bilder og ordbruk. Du tar valget selv når du leser og ser videre.

Jeg ligger her i sengen, og skjønner veldig godt at om ikke så altfor lenge vil nok promillen nærme seg null, jeg vil være klein, og trenger noen å skylde kleinheten på. For å finne ut hvem jeg skal skylde på, må jeg nok begynne fra starten av når jeg mottok facebookinvitasjonen fra Mr. Gaylord om en skikkelig bursdagsfeiring som skulle gå av staben i går. For å komme forberedt til bursdag, stilte vi mannsterke (som i meg, Elfunk og Mari) for å bake kake til vår kjære venn og bursdagsbarn. Siden bursdagsbarnet var Mr. Gaylord, ble det et naturlig valg å bake en peniskake. Ingen av oss kan vel si at vi er noen fødte kakebakere, men etter dagen i går, tror jeg nok at alle vurderer en ny karriere. Bildene taler for seg selv.




Jeg innrømmer lett at vi var svært stolte av resultatet. Du kan ikke påstå at vi ikke har grunn til det! Onklene mine så på bildene med skrekk og gru, og lurte på hvem som hadde hatt ansvar for min oppdragelse. Onkel aka husvert fikk skjegget i postkassen når han kom på at han også er min fadder, og derav også skulle hatt en finger med i spillet når det kom til akkurat oppdragelse. Nå er det nok dessverre for sent vil jeg tro. Men for all del, det er jo lov å prøve (eventuelt håpe).

Kaken ble selvfølgelig mottatt med jubel, og det var stor stas da den skulle omskjæres. Jeg likte ikke kaken, men smaken er jo som baken, så hos Mr. Gaylord falt den i smak (må bare skrive ut HAHAHA over mine egne vitser i dag).

Jeg kan jo her velge å skylde på Gaylord for min kommende kleinhet som laget til fest, men jeg kunne jo gjort som noen av de andre, og ikke drukket. Men det fleste vet jo innerst inne at det er litt morsommere å være på fest med litt promille, og det er jo litt kjipt å være edru rundt fulle folk. Jeg liker å ha det morsomt, og deltok selvfølgelig i høy flaske føring på festen. Må bare skryte litt av at jeg lærte meg å sable sprudlevann i går. God lærer, god elev. Det er mitt nye partytriks, i tillegg til å vifte med ørene selvfølgelig (et triks som aldri kommer til å gå av moten).

Vel, neste post er at jeg i løpet av lørdagen egentlig bestemte meg for å ta det litt rolig, rekke siste buss hjem, og være med onkel til Sirdalen for å stå på ski i dag. Bare litt alkohol, ikke klein, og mye moro både lørdag OG søndag. Når vi kom oss på Nåløyet mottok jeg en melding om at skituren ble kansellert, og smart som jeg er, måtte jeg jo ta igjen de andre med en shot og andre alkoholenheter. Kvelden utover er like magisk som filmen Hangover, og jeg klarer ikke å sette ord på alle gullkorn, utkastinger, knall og fall som fant sted. Men morsomt var det, det kan jeg sverge til høyere makter om.

Mari skulle på jobb på Food Story i dag morges, og det var en enkel sak for meg og Elfunk å bestemme oss for å spise frokost der. Men for å holde ut, måtte vi jo holde et eller stikke på Nachspiel. Null problem! Alle vil jo holde Nach klokken halv fem om morgenen, og vi ble inviterte, tror jeg, på Nach i Løkkeveien. Om vi blir invitert igjen er jeg heller litt usikker på. Det som er med Nach, er at det stort sett bare er dårlig drikke å hente frem. Sikkert fordi de fleste er likegyldige til hva som blir drukket. Jeg skjønner hvorfor jeg tidligere har vært skeptisk (noe jeg fremdeles er) til å stille på Nach.

Uansett, etter en Jeger og fire Fernet Branca shots, fant jeg ut at det var like greit å drikke Ferneten rett fra flasken. Det smakte jo i grunn ganske så godt. Og bare for å si det rett ut, Fernet smaker ikke godt. Når Fernet smaker godt - er det på tide å slutte å drikke. Fernet smaker ille. Og tro det eller ei, Fernet smaker like ille på returen. Nå kan det nok tenkes at jeg har noen stolte foreldre og diverse andre slektskap som er enda stoltere av meg nå når de kom til dette avsnitte, hvis jeg ikke allerede har gjort dem stolte i tideligere avsnitt da.

Etter at Ronald McDonald gikk til sengs, og diverse andre sovnet rundt oss, var det tid for Mari, Food Story og frokost. Og jeg nekter å tro at Mari angret på å ha invitert oss. Vi var et godt selskap fra klokken syv til ni vil jeg tro, og det var en fin avslutning på lørdagen som aldri endte.

Men hvem har skylden i min kommende kleinhet? Jeg vil si at det er jo her egentlig veldig tydelig hvem skylden skal gå til. Beklager kjære onkel, husvert og fadder, men hadde du gjort din fadderansvarsplikt og tatt meg med på sunne friske aktiviteter i dag, hadde jeg nok ikke snart blitt klein. Alt er så mye bedre å ha noen å skylde på.


Da takker jeg for meg, og håper folk sender over massivt med omsorg til meg utover dagen. Tror også det kan sendes litt omtanke over til Frk. Elfunk.


<-- Meg klokken åtte søndagsmorgen på Food Story! Ser jo riktg så bra ut, vil jeg påstå!

Produktiv. Eller var det effektiv?

Uansett, i dag har det gått unna! Bedriftsøkonomi i fire timer, hvorav jeg hang med i cirka 3 (kanskje det var en liten overdrivelse), kom hjem, støvsuget og vasket hele huset slik at grønnsåpelukter slår i mot meg når jeg entrer huset med det rare i, tørket litt støv, hørt på Kaizers Orchestra, laget lapskaus, og har nå fyrt i gang pannekakerøre og venter på at Frøken Elfunk skal komme til Kvernevika.

Dagens husmorkåring går til: meg sjæl!
Dagens lengste bloggsetning uten punktum: den oppi høgget her.
Dagens CD: Aerosmith – Big Ones. (Haha)

Ønsker du husmortips? Sjekk ut min nye bok (Hanna Thrap er mitt pseudonym):

Første etasje (eller andre).

Sandefjord var plassen å være sist uke! Jeg var der sammen med hundrevis av studenter som lurte på hvilke valg de skulle velge 15. april. Jeg var nemlig på utdanningsmessen i fjorden for å representere Universitetet i Stavanger, og informere om hvilke studietilbud UiS har, og ikke minst om det fantastiske studentlivet i Stavanger. Folk var i godt humør, det var spennende dager, og jeg gleder meg til utdanningsmessen i Bergen om noen uker. Jeg overlevde (faktisk) Sandefjord, og det på det beste viset.

For å overleve bra i Sandefjord, anbefaler jeg at du går ned gaten (med ansiktet vendt mot sjøen) som leder deg til McDonald’s, og rett før du tar den feile svingen inn til Donald, så stopper du, rygger litt tilbake, ser på skiltet Primo Piano, og tar heller turen inn der for en mat- og stemningsopplevelse du sent vil glemme. I andre etasje finner du nemlig mye bra. Bra som i Nicolai og Anita, men også bra som i mat, vin, lykke og italiensk stemning.

Nicolai og Anita er mine herlige kollegaer fra min tid i Italia. Denne tiden innebar mye latter, fantastisk humor og god stemning. Alt var på plass da jeg satte meg til bords på Primo Piano i Sandefjord sist torsdag. Det var magisk, og det er tusenvis av klisjer som kan beskrive smaken og magien som garantert vil lokke meg opp trappene til restauranten neste gang jeg er i nærheten av fjorden. Med litt av den italienske rødvinen og med fantastisk selskap, ble kvelden til en lykkekveld som sendte meg rett tilbake til herlige dager i Sorrento.



Espressoen er den beste du finner utenfor Napoli, og alt annet er bedre enn Napoli. Med Faj som (mafia)sjef, er det jo en selvfølge at alt er på stell, og du får akkurat det som er å forvente på en suksess av en italiensk restaurant. Italia er kjent for god mat. Det er også Primo Piano. Det er lenge siden jeg har spist like godt som jeg gjorde på torsdag (og fredag, måtte selvfølgelig innom for å teste ut pizzaen dagen etter – og det var ikke feil!).
Gå der.
Spis der.
Enjoy.


Soundtrack: Gigi D’Alessio – Napule, (bare bytt ut Napoli med Sandefjord når du har lært deg teksten like godt som meg).


www.primopiano.com

Bak et halleluja!

Yeah! Kaizers Orchestra it is, 9. april i Spektrum!

Det finnes en jentegjeng, den kuleste gjengen av dem alle. Du har sikkert hørt om dem, de går for dekknavnet SSS.

Sunniva, (Idol) Siv og Stine Sky er den magiske gjengen jeg har privilegiet av å tilbringe tid sammen med en gang i blant. Det skjer altfor sjelden, men når det skjer er det alltid epic. Når alle er samlet er det som regel når det blir lokket med en litt øl, gode klemmer og en king konsert. Placebo på Alexandra Palace, Oasis i Spektrum, og denne gangen – Kaizers Orchestra! Jeg gleder meg! Det kommer nok en gang til å bli en opplevelse jeg sent vil glemme.

Til tross for at Kaizers er et av mine absolutte favoritt band, har jeg aldri vært på konsert med dem. Steike (banana), det her må jo bare bli bra! Jeg skal ompa til jeg dør!

Ready. Set. Go!

Nytt semester og nye muligheter. Eller noe slikt.
Uansett, jeg liker å være tilbake på skolebenken i Stavanger. Det har vært en deilig juleferie, med all den julemagi som hører til, men det er fint å være ready-set-go for et nytt semester med mange fine, flotte, feiende folk!

Kalenderen min er fullbooket til april med messer, turer og serviceforum. Det ser rett og slett ut til å bli nok et spennende semester. (Og om et halvår er det sommer, Bømoen, eviglange båltimer, grønt gress og herlige sommersmil.)

Stavanger prøver nok en gang å drukne seg selv i regn høres det ut som på vinduet, men hva gjør vel det når jeg har en digg sofa og Shaun Bartlett med Feathers In Rain og Over and Over på høytaleren?