Sist uke fikk jeg Ola
Nordmann-besøk hele veien fra Norge med Dagens Næringsliv under armen og norsk melkesjokolade, noe som resulterte i tidenes fineste uke! Etter
et par litt ekstra korte skoledager, ble det road trippin i noen dager. Vi
tok turen litt nordover for å smake litt på hva denne delen av Australia har å
by på.
Å reise på veiene i
Australia føles som å være i et lite eventyr. Ikke bare er det kenguruer,
fargerik flora og fantastiske naturopplevelser over alt, men i tillegg har alle
plassene magiske og eventyrlige navn! Vi skulle på tur til Fraser Island, og
for å komme oss dit kjørte vi forbi Mooloolaba, Bli Bli, Kin Kin, Noosa Head og
Gympie før vi endte opp på Rainbow Beach. Hvor herlige navn er ikke det? Vi
hadde booket hos inn hos Debbies Place for natten, og denne plassen er verdt et
helt Australia besøk i seg selv! Debbie kommer også ut fra et eventyr, og er
definisjonen på det perfekte serviceinnstilte menneske. Hun er et stort smil,
ønsker alle mennesker godt og kommer med alle slags anbefalinger som er verdt å
få med seg. Vi skulle egentlig bare bli en natt der, men vi ble trollbundet av både
Debbie og plassen, og endte opp med å bli en natt ekstra.
 |
| Rainbow Beach |
Grunnen til at vi i
det hele tatt bodde hos Debbie var jo for at vi skulle en tur ut til Fraser
Island (eller K’gari som det heter fra gammelt av). Fraser er verdens største
sandøy på 1639 kvadratkilometer, og sanden kan noen plasser strekke seg ned til
hele 60 meter under havnivået! Det å være verdens største sandøy innebærer
overraskende nok enorme mengder med sand. Lurer på hvor mange sandkasser som er
mulig å fylle opp med sanden fra Fraser? Jeg vil tippe flere enn hva jeg har
lekt i, i alle fall! Fraser består av som sagt sand, men også vakre strender, Dingoer,
turister og over 100 innsjøer. Innsjøene er like klare som springvannet her
nede og kan i utgangspunktet drikkes. Eneste som forurenser vannet er
såperester og koselige menneskene som prøver å varme opp vannet. Vi besøkte den
ene innsjøen med navn Lake McKenzie, og siden jeg er pyse på kaldt vann endte
det opp med at jeg heller tok bilde i stedet for å bade. Det er faktisk en
viktig oppgave det også, tenk.
 |
| Arne bader mens jeg har ofret meg for å ta bilde! |
På turen hadde vi med
oss en australsk guide som fortalte oss litt om øya underveis. Han hadde et
stort gutteleketøy av en buss som hadde krefter til å komme seg rundt i sanden
på øya (liten anbefaling: hvis du skal busse rundt på øya - ta med
reisesyketabletter, sand er overraskende gyngete og humpete). Det viste seg at
guiden vår ikke var særlig fan av kids, men var fortsatt hyggelig og ga beskjed
til foreldre at di burde hente inn Dingo Baitet sitt når di sprang rundt alene
i regnskogen. Det var jo hyggelig at han ga beskjed at Dingoer kan være aggressive,
men kanskje ikke det hyggeligste kallenavnet. Men for all del, jeg lo jeg
altså. Det er altså Dingoer på øya, and what’s the big fuzz? Det ligner på en
hunde-rev-ulve-sak, og er en villhund eller urhund som er det korrekte navnet. Dingonavnet
kommer fra Aboriginerne, og skal visstnok være ypperlige fjellklatrere grunnet
en mer fleksibel anatomi enn vanlige hunder. Dingoer er sjelden aggressive med
mindre provoserte, ganske like meg sjæl der, og kan derfor være litt farlig for
«Dingo Bait»-kidsa som var med på samme turen som oss.
 |
| En Dingo som har gravd opp gammel fangst |
Fraser har
selvfølgelig også litt regnskog å by på i tillegg til resten av underverket, og
vi fikk se en plante som ligner på en svær bregne som var mellom 1200 og 2500
år gammel! Kan du tro det? Det blir sånn at jeg nesten ikke tror på det i alle
fall! Regnskogen til Fraser og resten av Australia er i type subtropisk og var
ganske annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg siden jeg bare har sett
regnskog på tv-skjermen tidligere. Den var i alle fall grønn, med trær større
enn…di trærne jeg har sett før! Fraser Island var i alle fall nok en fantastisk
opplevelse med mengder med magisk natur. Sa jeg at det var fantastisk forresten?
Når vi kom tilbake
til Debbie ble vi sendt ut for å se en solnedgang på Carlo Sandblow før
leggetid. Dette er som en fjelltopp med en sandstrand på, på en måte, og var en
veldig kul plass som jeg aldri har sett lignende før! Sola gikk ned denne kvelden
også, men heldigvis kom den tilbake morgenen etter. Vi tok en herlig strandtur
på en nesten folketom Rainbow Beach før avreise til Australia Zoo.
 |
| Solnedgang på Carlo Sandblow |
Steve Irwin var min
barndomshelt, og pappa og jeg har hatt noen timer med Animal Planet og sett på
Steve som jaktet på krokodiller og giftige slanger. For en mann og for en
dyrepark han har bygget opp! Dyrene ser ut til å ha det utrolig godt i flotte
omgivelser. Vi fikk med oss Wildlife Warriors-show med krokodiller, slanger og (svære)
fugler, klappet på kenguruer og mitt nye favorittdyr Koala som sover i 18-20 timer
per døgn! Sovemengden kommer fra at næringer inneholder lite energi og krever
mye energi for å fordøyes (hva skjedde med evolusjonen der egentlig?). I
dyreparken jobber det utrolig mange mennesker som deler informasjon med
besøkende, både for underholdning men også for å sette fokus på utrydningstruede
dyr og hvordan di holder dyrene i riktig aktivitet inne i dyrepark. En
skikkelig flott dyrepark! Jeg likte meg godt!
 |
| Altså hallo, finnes det noe herligere? |
 |
| Hm, kanskje denne er herligere? |
Vi kom oss tilbake til
Labrador på fredag, til en shitty finanseksamen, men en fantastisk flott feiring av Christine
sin bursdag som var på lørdag. Nu er det ny uke på gang, fine Ola Nordmann har
vendt snuten tilbake til Norge, men etterlatt seg masse fine minner og
melkesjokolade. Kanskje jeg til og med overlever frem til jul!
