For noen måneder siden ble det bestemt at NHS skulle ut på tur (og aldri være sur), og siden vi er alle født med ski på benene, ble det fort bestemt at vi skulle arrangere en skitur. Siden ryktene om vakre Zakopane hadde funnet veien til NHS, ble turen lagt til landet som har fødte frem Pave Johannes Paul II, høye fjell i sørvest, billig vodka og ni nobelprisvinnere. Et par steinkast av noen timer utenfor Krakow finner du nemlig en liten landsby som er omringet av vakre Tatrafjell, og der skulle jeg (siden jeg så absolutt er født med ski på benene) sammen med 41 andre studenter tilbringe noen herlige dager.
Som tidligere nevnt i denne fantastiske bloggen, er det ni år siden jeg stod på slalom for første og siste gang frem til for noen helger siden. På den tiden stod alle de kule guttene og jentene på det populære snøbrettet, og siden jeg satt kulhetsfaktoren veldig høyt på den tiden, bestemte jeg meg for å droppe skiene, til fordel for og heller renne ned bakken stående, på et nymotens akebrett. På min første snøbrettur gikk jeg på tryne, selvfølgelig, og kakket brettet i bakhodet. Men denne frøkna ga ikke opp, og jeg lærte meg litt etter litt hvordan jeg skulle unngå å få brettet i bakhodet. Det har blitt et par turer på snøbrett i året, og jeg har egentlig vært fornøyd med det. Men siden jeg fortsatt setter kulhetsfaktor veldig høyt, må jeg jo bare konvertere til ski. Alle de kule står jo på ski i dag, snøbrett er jo bare so last year! Og la oss innse fakta: jeg kommer aldri til å klare å stå ned en hel bakke på snøbrett uten å gå på tryne, uten å være livredd, uten å se ubrukelig teit ut eller uten å kjede meg. Jeg har nå stått på ski seks ganger i mitt liv, og må si at jeg liker det. Det skal bli mange flere turer, og jeg kjenner allerede nå at våren kommer litt for fort i år. Jeg vil egentlig tilbringe litt mer tid i snøfonner før det grønne gresset kommer snikende frem. Jeg elsker vår, sol og glade smil, men litt kald vind i håret og fine fjelltopper er absolutt ikke noe å forakte i noen måneder til.
Nok om min snøkarriere, jeg kan heller gå inn på akebrettkarrieren min en annen dag. Etter å ha stått opp altfor tidlig på lørdag, ankom vi Krakow og busset oss opp til Zakopane i en buss som holdt en jevn og fin temperatur på ca. 45 grader. Siden jeg kan to ord på polsk (arm og snegle), gikk innsjekkingen nesten smertefritt og alle fikk til slutt et rom og en seng. På kvelden ble det en god middag i down town Zakopane, hvor de ryddet bort julepynten fra hovedgaten, og det var så kaldt at vi slo til med ”Slå på ringen” og ”Hils kongen” - leker for å holde varmen. Nerd? Ja. Liker det? Ja. Ikke mer moro enn en lager selv? Nei.
Søndagen, som resten av dagene, kom med blå himmel og en varm sol, og det var en herlig dag i bakken. Nesten hele gjengen reiste opp til et trekk litt utenfor Zakopane, og det ble en kjempe sosial dag med mye latter, fine smil, fart, ølpause, litt knall og fall, øl med solbærtoddy, ”Unnskyld, what is skål på Polish?”, og noen turer i bakken når mørket hadde kommet snikende innpå. Trekket het så mye som Kotelnica, og fraktet 8200 personer i timen opp og ned i de grønne og røde løypene, og det var en ganske så trivelig plass vil jeg påstå.
Det viste seg at det å bestille mat i trekket er ikke av den enkleste typen. Alle menyer er trykt opp på polsk, bildene i menyen er bare bilder og det er relativt lite samarbeidsvillige mennesker som skal ta imot bestillingen. ”Do you speak English? No. Polish.” Derav ble det som regel spist det som låg på grillen, siden vi da kunne peke, nikke, smile, klappe oss selv på magen og vifte med penger. Dagens måltid i trekket:
Ikke akkurat pylsa med rubbel og rakje, men en relativt feit pølse hvorpå vi måtte betale for ketchupen (dette er visst vanlig overalt i Zakopane), og etter mye peking fikk jeg med meg en smak av den greien du ser i høyre hjørne. Dette er ost som stort sett bare lages i Zakopane, er laget av sauemelk, er røkt og på dette bildet varmet opp på grillen. Passet ikke helt inn i mine smaksløker, men for alle del, den er verdt de tre kronene jeg betalte bare for å ha smakt den kjente osten. Mandagen ble en fantastisk dag som ble tilbrakt i 2000 meters høyde i Kasprowy Wierch, som ligger i Tatrafjellene. Vi stuet oss sammen som sild i tømme for å ta gondolbane som skulle frakte oss opp til fjelltoppene og skitrekket.
Utsikten på toppen var helt magisk. Det låg fjelltopp på fjelltopp så langt du kunne se (hvis jeg ikke tar helt feil, så vi over til Slovakia), og bratte bakker som hentet frem en litt høy puls og skjelvende knær. De fleste turistene som tok banen opp, reiste opp kun for utsikten og et måltid på 2000 meters høyde.
Skitrekket som låg på toppen hadde en løype, og det var en svart løype på 1400 meter. Jeg måtte stå og sutre på toppen et kvarter før jeg turte å sette skiene utenfor kanten. Det tok noen turer før jeg klarte å puste igjen, og få tilbake noe som kunne ligne på en normal puls. Men gøy, det var det. For å komme oss ned stod vi mellom alternativene gondolbane, eller renne ned seks kilometer med svart og rød løype. Valget var enkelt, vi var jo ikke i Zakopane for å ta gondolbane. Jeg skal selvfølgelig innrømme at jeg var litt nølende da begynnelsen av bakken som skulle ta oss ned var seks meter brei, og havnet du over kanten datt du på en måte ned av fjellet, og sikkerhetsnettet var ti centimeter høyt. Men med litt skriking kom jeg også meg ned, og det ble en dag som jeg vil leve lenge på, og aldri vil glemme. Det er lenge siden jeg har vært så redd og hatt det så gøy samtidig. Adrenalin var vel stikkordet denne dagen.
Kvelden ble nok en gang tilbrakt down town med middag, hvor vi testet ut et par rosa shoter som ryktene hadde informert oss om at var veldig gode, før noen testet ut liksom skigåing på grus (lite vellykket - et kamera, håndledd og alkohol ødelagt).
Siste dagen i Polen ble tilbrakt i trekket vi var i første dagen, for mer moro, nedoverbakkegøy og noen testet ut off-piste kjøringen - som var av stor suksess. Romeo lærte meg hvordan jeg ikke skal se helt dust ut når jeg står på ski. Så nå ser jeg bare litt dust ut. Skistavene står i alle fall ikke rett opp i været bak meg lenger. Det er visst veldig viktig, og som nevnt – det er veldig viktig for meg å være kul.
Som den idrettsutøveren jeg er, holdt jeg meg borte fra polsk vodka og andre fantestreker hele turen, og holdt meg heller i nedoverbakker både på dagtid og i drømmeland. Det skal sies at jeg er hakket flinkere å stå på ski når jeg drømmer. Turen var uansett helt fantastisk, og jeg er mange minner rikere enn før jeg reiste. Og det min venn, er faktisk helt fantastisk i seg selv.
Polakker er flinke til:
- Å snakke polsk
- Taxioverlast
- Kål
- Røyke ost
- Produsere illebillig alkohol
- Ha et land det er king å reise til!
Polen er kult. Anbefaler alle å ta turen om du er keen på snø, turterreng, spa, kultur eller billig mat, shopping og drikke. For øyeblikket er det Zloty som teller, men i 2014 blir Euroen innført, og prisene vil mest sannsynlig stige, så ta turen før det. Det var dagens tips.
Nå skal jeg kjøpe meg ski, og har gitt Romeo ansvar for å velge ut ski siden han er en kul skinerd, og mine kriterier er:
- De skal være fine å se på
- Få meg til å se kul ut
Greit at noen som bryr seg om noe mer enn overnevnte kan ta en litt bedre beslutning enn hva jeg vil gjøre.
Da er det snart helg igjen, og det blir Etne, Vågsli + ski og hjemmekos. Yeah!
Men før vi slutter helt av og tar helg, noen shoots fra Zakopane.
Noen luringen hadde selvfølgelig husket god norsk melkesjokolade! Aldri ski på benene uten sjokolade!
Min nye skidrakt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar