It's Fiji Time!

Fiji har alltid stått langt oppe på listen over land jeg alltid har ønsket å reise til, og endelig var tiden kommet for et besøk sist uke! Fiji ligger drøye 3 timer med fly fra Brisbane, og altfor tidlig torsdag morgen landet vi i Nadi som ligger på fastlandet på Fiji. Fiji består av over 300 øyer, hvorav 100 er bebodd. Etter anbefalinger fra tripadvisor og google var beskjeden klar: kom dere bort fra fastlandet! Vi ble anbefalt øya Mana som stod til alle forventninger og mer!

Ingenting er effektivisert eller lettvint på Fiji, og etter et altfor langt opphold etter sist happy-go-lucky-tur, tok det litt tid før tålmodigheten ble tilpasset tempoet.

Første møte med Fiji:

Vi går til infoskranken på flyplassen for å skaffe oss båtbilletter ut til Mana.

Infodama: You want to go to Mana? Do you have a place to stay?

Vi: Yes, we just want to get there the cheapest way.

Infodama: Okay, talk to this lady then.

En meter bak infoskranken står det en dame med skjegg.

Skjeggedama:  Soo, you want to go to Mana? Do you have a place to stay?

Vi: Yes, we do have a place to stay. At Ratu Kini!

Skjeggedama: Okay, you have to take a boat. You can talk to the man down there.

Vi går bort til mannen som står 10 meter lenger bak og virrer utenfor en cafè.

The man: So, what do you need? Do you have a place to stay?

Vi: YES! We do have a place to stay, and we just need boat tickets to Mana!

The man: Hm, okay.. There is no boat now. The first one is at 10:00 AM. (Denne samtalen tar egentlig 10 minutter med det samme som blir sagt om og om igjen.) You have to go up one floor and talk to the women there.

Women there: So, do you have a place to stay….

REALLY?! Halv seks om morgenen med lavt blodsukker er altfor tidlig for slike samtaler! Alt gikk i dette tempoet, derav ble uttrykket «It’s Fiji time» til for di gangene alt gikk i S-L-O-W-M-O-T-I-O-N.

Uansett, vi skulle bli hentet halv ti på flyplassen, ble hentet åtte, båten hentet oss rundt ti-ish, og vi kom oss ut til Mana etter en fantastisk flott båttur på en time.

Det viser seg at vi hadde gjort litt lite research før avreise, og når vi da ankom Mana fikk vi oss en liten overraskelse. Ingen internett, ingen telefondekning på min telefon og ingen minibank. For «dagens ungdom» satt vi der litt med skjegget i postkassen. Christine hadde glemt kortet sitt hjemme og mitt kort var så godt som tomt siden jeg hadde glemt å overføre penger før take off. Siden det da ikke var noen mulighet for å få overført cash, måtte Hilde AKA Sugar Mama cashe ut for oss resten av turen. Godt Nordlendingen var med og tok ansvar for skittungene.

Skittungene..

Kajakktur rundt Mana

Vi ble tatt imot på hostellet med Fijisang og et innblikk i hva og hvordan alt fungerte på øya. Det var enkelt: en plass å spise, en plass å drikke, snorkleutstyr og kajakk der, og hvit strand der. Den hvite stranden var lang. Type rundt hele øya. Den var magisk! Mana er ikke tilpasset turister annet enn oppbygging av to hosteller, og to resort for di med litt mer cash enn oss, og vi elsket det! Det eneste du kunne gjøre var å se på hverdagslivet til øybeboerne, tusle rundt på stranden, bade, plaske, padle kajakk, se på solnedganger og spise fersk fisk rett fra havet. Jeg tror det er på sin plass å si at det var (i mine øyne) et lite paradis!

Christine i vårt lille paradis.

Tiden gikk så ufattelig herlig sent på Mana. Dagene varte evig!

Vi testet selvfølgelig ut litt forskjellig Fijiøl på turen, smakte på tradisjonelle matretter som bare bestod av deilig sjømat og testet ut den enda mer tradisjonelle drikken Kava. Det skal alltid være ritualer rundt det å drikke kava, man skal være anstendig kledd, man skal klappe i hendene før man mottar koppen med kava, og mens du drikker skal di andre rope BULA tre ganger mens di klapper i hendene. Kava er laget av en rot som blir smuldret opp, lagt i en tøypose og blandet ut med vann. Vi fikk beskjed om at dette var ekstremt sunt, og befolkningen drikker kava stort sett hele dagen. Det skal være spesielt sunt for gravide siden barnet visstnok sover i store mengder etter den er ploppet ut, og gjøre deg ellers frisk som en fisk. En Fijifisk i så fall.

Kavatesting på Mana. Litt skeptisk kanskje?
(Bilde: Christine Hopøy)

Jeg var første kvinne ut for å smake (det skal også sies at personen som drikker først, er den som blir ansett som personen med høyes rang) og tok noen slurker av kavaen som smakte som gjørme blandet med vann, og oppdaget at når jeg drakk ble munnen helt nummen. Etter litt wikipediasøking etter returen, viser det seg at navnet lyder som følger: Kava (Piper methysticum) Piper er latin for «pepper», methysticum er gresk for «berusende». Hvis man drikker nok kava, blir man relativt stoned, og for høyt bruk av kava fører til litt diverse helseproblemer. Sunt for gravide.. Hm, tja. Kanskje litt uenig. Det smakte i alle fall lite digg, og jeg skjønner nå hvorfor det er Fiji time på Fiji!

Det går mange historier om Fiji som en tidligere kannibaløy. Det er ikke mer en 136 år siden misjonæren Thomas Baker ble drept og spist i landsbyen Naqaqadelavatu (ja, det er bare å prøve å uttale det!) på sin kristningsferd på Fijiøyene. Når han bevegde seg gjennom landsbyene snakket han med alle høvdingene, og ga dem en hvaltann. Dette er et tegn på å inngå en avtale, og eksisterer fortsatt på Fiji den dag i dag. Høvdingen som tok livet til misjonæren hadde mottatt to av disse hvaltennene: 1 fra en annen høvding som inngikk avtalen om mord på Baker, og en fra Baker selv som inngikk avtale på å få overleve til neste landsby. Høvdingen holdt kun en avtale, noe som resulterte i at Baker og deler av hans reisefølge ble tatt liv av (og landsbyen fikk annet enn fisk på menyen den dagen).

Landsbyen har i ettertid ment at det har ligget en forbannelse over plassen hvor drapet fant sted, og bestemte seg for å ha en seremoni og be om unnskyldning til hans etterkommere for ikke så lenge siden. Dette skal ha vært det siste kannibaldrapet på Fiji, og Bakers skosåler befinner seg på et museum i Suva den dag i dag. Sålene var visst det eneste som var igjen etter måltiden. Vi møtte ingen kannibaler (som vi vet om) på turen, med unntak for noen kannibalske mygg! Jeg er allergisk mot mygg, og tok selvfølgelig ikke og fulgte opp mammas råd om å skaffe meg allergimedisiner før jeg reiste og endte opp med en svær, kløende rød legg og rompeball. Kan love deg at det så sjarmerende ut! 

Hostellet på Nadi, med slagordet:
"Downtown hotel. Stay in Nadi Town. Right in town!"

Vi hadde en overnatting på et mystifistisk hostell i Nadi før hjemreise siden det kun går en båt i døgnet fra Mana til fastlandet. Hostellet hadde kvinende vifte, mennesker som sov i alle krinker og kroker, krangling på gangen og Nadiparty hele natta. En spennende natt med andre ord! Nok en gang har jeg vært i et fantastisk land (land nummer 37 på lista), på en magisk tur og fått fullt opp topplokket med flere herlige minner og erfaringer. I love it, og gleder meg til neste gang! New Zealand om en måned, hurra!

Fine minner!